fredag 4. desember 2009

Ubegripelig at 2 år er gått....


i dag, for akkurat 2 år siden, da hadde jeg fått barnevakt til guttene, Victoria var i barnehagen og jeg satte meg i bilen i 09 tiden og kjørte inn på besøk til pappa som da lå på Lindrende enhet på sykehuset i kr.sand. I dag er det 2 år siden vi hadde en samtale så dyp og så god som vi aldri har hatt før. Jeg satt meg i bilen og kjørte hjem igjen, uvitende om det som videre skulle skje, selv om jeg visste det ville komme, - før eller senere. Jeg trodde jeg var forberedt på før, men det vise seg å være senere.....

Da jeg så kom hjem, så sa jeg til barnevakten at jeg liksom synes det var pyton når tlf var stille, det var pyton når noen ringte eller jeg fikk melding, for tenk-om-hvis-at........og akkurat i det jeg avslutter setningen så ringer min bror og sier "nå sier legene at vi må komme inn ganske fort til pappa"...........og jeg rakk akkurat å snu meg rundt her hjemme, for å sette meg i bilen og kjøre tilbake til sykehuset.

Ikke visste jeg for 2 år siden at pappa for siste gangen skulle si "neimenn, er det skjæra mi som kommer igjen"........ (ja, kallenavnet mitt var skjæra...hihi) Der satt han så fint i lenestolen på rommet sitt og hadde det så aldeles utmerket (selv om vi visste annet).

Jeg lurer på når tid disse dagene i desember skal gå lettere, ja, for vi var der og våket frem til 6. desember før han fant hvile...... I dag skal vi avsted og kjøpe ei STOR gravlykt, som skal brenne i to dager og enda mer til, og minnes pappa i kjærlighet og savn. Dagene og tiden går, det er det ingen tvil om, og tomrommet blir lettere å takle etterhvert som tiden går. Men når dagen i dag kommer, og datoen frem til begravelsen som var 12. desember, så er man litt i tankenes land og tenker på alt som er savnet......som f.eks når han ringte så sa han alltid "jaaaa" med en mørk stemme, det var nemlig sjeldent han sa -hallo, men alltid -jaaaa.... eller som da han alltid prøvde å lure oss på 1. april...hihi.....og hvordan han lekte og koste med ungene. Ja, minnene er mange og gode, og det er de vi skal lukke godt inn i hjertene våre..........men savnet er der

11 kommentarer:

Kristin sa...

For noen utrolig vakre minner du har av faren din Elisabeth. jeg sitter her og er rørt til tårer. Jeg forstår så inderlig vel hvor hardt du savner faren din - jeg har samme følelse 5. oktober - det er dagen min kjæreste snilleste bestemor ble borte så utrolig brått - og det er 16 år siden. Minnene skal vi bære med oss resten av livet, savnet vil alltid være der, men smerten i hjertet vil forhåpentligvis bli mindre *klem*

Kristin sa...

og jeg må smile litt når du skriver dette med telefonen..."jaaa..." Bestemor svarte alltid "værsjego" - jeg lurer på hva hun sa det for enda :lol:

Anne Kristine sa...

Sier som Kristin her ..så vakre minner du beskriver.
Og du skriver så levende...
Godt vi har minnene med oss videre i livet :o)
hjerteklem Anne

Hege sa...

Godt du har tatt vare på de gode minnene Elisabeth.

Klem fra meg

marit sa...

En stor klem til deg i en trist, men kosliig tid...

Magisk sa...

Carpe diem min venn - og la oss håpe at lykten denne gangen får stå å fred.
Go klem

Elisabeths verden sa...

Så vakre, men triste ord, Elisabeth! Mange tanker til dere i denne tiden ♥

Vibeke sa...

Herlige minner. Sender over noen gode klemmer til deg i dag.

Thing sa...

Gode minner er gull..
Ta vare på deg selv!

Klem

inger synnøve sa...

så flott du skriver, sitter her med ett lite smil om munnen men med tårer i øynene....

ha en fin førjulstid sammen med alle dine:)

Pia sa...

Så flott skrevet. Det blir jo noe spesielt med sånne litt såre minnedager. Men det virker som om du har massevis av flotte minner, og som du har erfart, så blir tomrommet lettere å takle etterhvert som tida går. Ønsker deg og dine en riktig god førjulstid!