onsdag 3. desember 2008

Tunge dager i vente....

Uff, jeg kjenner jeg bokstavelig talt gruer meg for de neste dagene/uken som kommer.

4. desember 2007, jeg reiser på besøk til pappa som ligger på lindrende enhet på sykehuset pga kreft, og vi vet at det er ikke lenge vi får beholde han hos oss. Pappa og jeg har en lang og veldig flott prat, vi klemmer hverandre, gråter sammen, og nøster opp i ting som har vært taust i mange år. Jeg kjører så hjem, er vel hjemme en liten halvtime ca, og sier til mamma som var barnevakt at denne tiden er vanskelig, man er nervøs om telefonen ikke ringer, og ringer telefonen så blir man enda mer nervøs, og så ringer jo telefonen. Det var min bror som forteller at vi nå fikk beskjed av legen om at vi burde komme inn til han igjen for plutselig var pappa blitt værre.
- så noen få timer etter at jeg var der sist, går jeg inn til pappa nok en gang, nå med viten at tiden hans er nær. Alle pappas søsken kom også, en etter en, og vi hadde det fint der vi var, tross omstendighetene. Min bror og søster kom også, samt at pappas kone var der. Vi begynte våkingen. Om natta var det bare meg, Reidar, og kona som var der, og vi våket, holdt i hendene, hadde tent lys, og vi bare var der. Det var regn og ruskevær i dag...

5.desember, en ny dag, og pappa hadde hatt mange klare øyeblikk, morfinpumpen virket som den skulle, og han kunne si ifra om han trengte mere smertestillende. Vi fortsatte å våke, vi sov ikke, vi våket, time etter time, helt utrolig flott var det, tross alt. Vi ringte og informerte søsken til pappa om hvordan ting gikk, og vi våket, vi trøstet, vi pratet, vi var der. Min bror som ble kne-operert denne dagen, ble trillet opp på pappas rom i sin sykeseng, og vi hadde ei utrolig fin tid alene der vi tre søsken og pappa. Hvor pappa igjen også er så typisk seg selv og slår av en spøk når han er ved klare øyeblikk. Vi bare var der, holdt hendene og var der. Utpå kvelden så var det ved det samme, og Reidar fant ut at han fikk reise hjem etter et lite skift til meg og selv ta en dusj. Han kom tilbake til sykehuset sånn ca 22:35, og da hadde pappa et av de aller mest klare øyeblikkene. Han spøkte og var "ved seg selv" i den forstand han orket. Han ser på Reidar som kommer inn på rommet, nybarbert og i rød fin genser og Reidar spør om han får en klem av pappa hvorav pappa da svarer "-så klart du skal få det", Reidar sier han har vært hjemme og barbert seg, noe sikkert pappa kunne kjenne, og jo, pappa bekreftet det, og så sier pappa til Reidar "ta vare på Elisabeth", Reidar blir litt satt ut og får det ikke helt med seg, og spør en gang til hva han sa og merker at pappa trekker pusten og sier nok en gang, samme setningen "ta vare på Elisabeth", hvorav Reidar da svarer bekreftende på at det skal han. Klokka er da 22:45 og etter det fikk vi ikke mer bevisst kontakt med pappa, men vi fortsatte å våke. Var typisk regn og ruskevær i dag også...

6. desember, vi bytter litt på våkingen, prøver å finne en sofa og sove, men det går ikke mer enn en liten times tid. Sykepleieren ber Reidar om å hente meg inn til rommet, for hun føler det nærmer seg. Men pappa var sterk, så natten gikk sin gang, vi våket og var der. Vi holdt de nærmeste informert. Jeg er ute på verandaen og klokka er sånn ca 06:10 om morgenen, jeg tar en røyk, og jeg ser, ei stjerne så klar og stor rett fremfor meg, aldri før har jeg sett ei slik sterk stjerne, og aldri før har jeg vel blitt så myk i troen på at denne stjernen dukket opp akkurat der, akkurat da fordi det var pappa's stjerne. Jeg går inn til pappa, forteller han om stjernen som er der ute. At den skinner for han, og kun for han, samtidig som jeg sier at han har kjempet lenge nå og at det er helt i orden at han slipper taket. Reidar har tatt seg en liten hvil akkurat nå, på andre siden av gangen og klokka er sånn ca 06:50 og jeg får en rar følelse i meg, og bare løper over til Reidar og sier at nå må han komme. Og det gjør han så klart, og vi er der sammen med kona. klokka blir 07:00 og jeg drar i snoren til sykepleieren som også kommer og er der hos oss, og klokka 07:10 har pappa tatt stjernen og satt seg på den og traff sine kjære på den andre siden hvor b.la hans ene sønn som døde i 1986 ventet på han. Jeg måtte ta meg litt ihop å ringe til min bror som lå på en annen avdeling av sykehuset, og til pappa søsken for å fortelle at nå var det over. Vi var der i to dager, vi våket, søvn ble det ca 4 timer av på to døgn, vi våket. Ting blir trivielt i en sådan situasjon, så for oss å sove, det var oppskrytt.

Når vi så skulle gå fra sykehuset, gå fra pappa, og vite at neste gang vi så han så lå han i kisten, DET var tøft det, å gå fra rommet, gå fra bygningen, se rommet utenifra, vite at DER inne lå jo pappa'n min, og at jeg ikke lenger hadde en pappa, DET var noe av det mest sinnsyke jeg har opplevd noen gang.

Det var tungt, det var tøft, det var fint, det var flott, det var vondt, det var verdifullt.
Det er tungt, det er tøft, det er fint, det er flott, det er vondt, det er verdifulle minner.

Så kommer uken etter dødsfall med alt som skal ordnes, og man blir litt i vakum, man har hverdagen som må fungere for barna. 12 desember hadde vi begravelse, en utrolig flott seremoni som var pappa verdig, kapellet var fullt, godt over 150 mennesker fulgte en flott mann, i en alder av 61 år til hans siste hvilested som var sammen med sønnen sin. Pappa og min bror ligger nå i sammen, noe som betyr mye for oss.

Men, førjulstiden skal nok gå sin gang i år også, om ikke helt upåvirket så går det seg til. En dag av gangen, ett skritt av gangen, og at vi har hverandre det er verdifult, og vi har minnene.

16 kommentarer:

Torunns- fristed sa...

skjønner veldig godt hvordan du har det. Min far døde også på sykehus, men det var allikevel veldig uventet, for han var inne bare til observasjon. Og det var en utrolig merkelig følelse når vi fikk tlf kl 05 på morgenen på st. Hans aften i - 93. Jeg og broren min hadde vært på besøk kvelden før, og alt virket så greit. Skjønner følelsen med å måtte gå igjennom hele året første gangen, og særlig rundt den tiden han døde, og ekstra spesielt er det nå i denne tida. Sender mange klemmer til deg, og bruk tid og tillat deg selv og bruke tid, for sorg er ikke noe som bare går over, den vil alltid dukke opp igjen selv om den blir mindre sår etterhvert.
klem Torunn

mari sa...

jeg sitter her med frysninger og klump i halsen.
Tøff lesning!
Håper du bruker de gode minnene til å hjelpe deg gjennom førjulstiden.

klem!

Ann-Katrin sa...

Dette var utrolig rørende og sterkt å lese. Takk for at du delte din historie.
Jeg har selv mistet faren min til kreften. Vi satt også å våket over han og ventet på hans siste tid. Og jeg fikk også denne spesielle følelsen om at det snart var forbi. Det er noe av det mest spesielle jeg har opplevd.
Igjen takk for at du delte og håper du likevel får en fin juletid.
Har skjønt at du er ei sikkelig julejente ;o)

Inas lune hjørne. sa...

Ord blir fattige når man er stilt ovenfor en slik sorg.

"Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina
alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg"

Klem

Anne sa...

Dette var virkelig rørende og sterk lesing Elisabeth. Får virkelig tårer i øynene av og lese din historie. Syns du er tøff som deler din historie med oss andre. Imponert over alle klokkeslett du husker i den vanskelige tiden dere hadde. Kanskje dette innlegget ditt også hjelper deg gjennom den sorgen du nå har. Det føltes gjerne både godt og vondt å få skrevet dette ned på hva du nå går gjennom i dine tanker. Syns det var veldig gripende å lese din historie her. Sorge er jammen meg ikke lett, det er noe man rett og slett bare må gjennom på et vis. Selv om når man står rett oppi det så tror man faktsk ikke at verden kan gå videre. Men det gjør den heldigvis.

Når jeg nå leste dette innlegget ditt så minner det om den lille gutten vi mistet så altfor tidlig. Sorg kommer opp og opp igjen og man har det med seg hele livet. Nå er det faktisk 8 år siden vi mistet vår lille skatt, og det er enda tøft å gå på kirkegården og besøke gravstedet til vår lille engel.Nå har ikke vi noen minner og tenke tilbake til, men alikevel er sorgen stor.

Det får meg til å tenke at man må jammen meg sette pris på de man har rundt oss for man vet jo aldri når ting skjer.

Håper du alikvel kan få en fin og minnerik førjulstid, og jeg skjønner meget godt at du har noen tøffe dager i vente. Nå nærmer det seg jo 1 år siden faren din døde, og dette blir jo en minnedag for deg og dine nærmeste.

Tenker på deg nå i disse dager du har foran deg. Mange gode klemmer fra meg.

Trollemor sa...

Av og til er det slik at man ikke har noe å si, men likevel føler for å si noe. Slik føler jeg det nå. vil bare si at du er i mine tanker og sende deg en god klem!

Siv sa...

Utrolig flott lesning. Utrolig rørende å lese om hvordan dere opplevde desember 2007, dette fikk jeg nok ikke med meg. Klem til deg og dine, håper denne tiden blir lettere for hvert år som går. Det kan i hvertfall virke som om det er de gode minnene dere sitter igjen med, og akkurat det skal dere. En flott avskjed.

Tonje sa...

Huff, tårene triller faktisk her! En utrolig sterk beskrivelse av de siste dagene til pappaen din. Men også en fin beskrivelse, og han var heldig som hadde hele familien sin rundt seg. Det var nok godt for både han og dere. Håper de neste dagene ikke blir for tunge. Stor klem!

marit sa...

Off, dette var tøff lesning.
Sender dere alle en god klem og tenker på dere!

mo9ca sa...

Å kjære vennen!!
Jeg gråter for deg og for pappaen din.
Du er sterk som klarer å få skrevet dette ned, og som deler historien med alle oss.
Jeg håper at omstendighetene rund dere begynner å bedres og at dere nå for alvor kan begynne sorgprosessen.
Du har kommet ett langt stykke når du klarer å skrive så fint om det som du gjør - og du gjør minnet om han levende på den måten.

Jeg gir deg en stor klem Elisabeth, og jeg tenker masse på deg nå!!

*klem*

Vibeche sa...

Dette var tøff lesning og jeg sitter med en klump i halsen.
Sender deg og dine en stor klem, tenker på dere.

Livy sa...

Kjære Elisabeth!
jeg gråter nå når jeg leser dette så flott skrevet om en herlig far, venn, mann og bestefar. Det berører meg veldig nå for jeg har akkurat opplevd noe av det du beskriver her. Min kjære pappa gikk bort 21. november og vi våket og var der med han.

Vil gi deg en kjempeklem og si at jeg tenker på deg!

Klem fra Livy

Livy sa...

*Mange klemmer*
Tusen takk for de gode ordene i bloggen min!

Kine sa...

Dette var sterk lesning, Elisabeth.. Sitter her med klump i halsen nå etter å ha lest innlegget ditt.. Så tøft av deg å dele denne historien med oss.
Vil bare sende deg en stor klem, og håpe at dere får ei fin førjulstid og julefeiring.. :)

Det ligger også en award til deg i bloggen min :) klem

Linda sa...

sterk lesning, sitter å feller non tårer og merker stemmningen...
trist... men flott at dere fikk oppleve 'fine' siste dager med ham *klem* gode minner å ha og til å styrke en videre

disa sa...

AV,無碼,a片免費看,自拍貼圖,伊莉,微風論壇,成人聊天室,成人電影,成人文學,成人貼圖區,成人網站,一葉情貼圖片區,色情漫畫,言情小說,情色論壇,臺灣情色網,色情影片,色情,成人影城,080視訊聊天室,a片,A漫,h漫,麗的色遊戲,同志色教館,AV女優,SEX,咆哮小老鼠,85cc免費影片,正妹牆,ut聊天室,豆豆聊天室,聊天室,情色小說,aio,成人,微風成人,做愛,成人貼圖,18成人,嘟嘟成人網,aio交友愛情館,情色文學,色情小說,色情網站,情色,A片下載,嘟嘟情人色網,成人影片,成人圖片,成人文章,成人小說,成人漫畫,視訊聊天室,性愛,a片,AV女優,聊天室,情色